Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Sunndal VGS > Nyheiter > Krystallnattmarkeringa 2019

Krystallnattmarkeringa 2019

Mandag 11.november 2019, hadde elevar og tilsette ved Sunndal VGS den årlege minnemarkeringa for ofra frå Krystallnatta i Tyskland i 1938.

Mali Regine Børset heldt apell under markeringa. 

Mali Regine Børset heldt ein svært god appell for dagen. Jakob Lien song og spelte piano.  Elevar frå  3ST og 3PB deltok på markeringa med flaggborg og tente lys.

Les Malis appell her:

Se for deg at du er en del av en minoritet. Kanskje er du en del av et trossamfunn med en litt annen gud, at du er fra et annet land, eller bare har en litt annen kultur enn de fleste. Uansett, så kan du se for deg at du er annerledes. Og selv om du er annerledes så har du ikke merket det så godt før. Hva gjør det vel at du kan et annet språk, eller ser litt annerledes ut eller gjør ting på en litt annen måte? Du er jo bare et menneske, sant?

Så, vil jeg at du ser for deg at styresmaktene i landet ditt plutselig gjør det at du er annerledes mer synlig. Plutselig kommer lover og reformer som sier: nei du er mindre verdt, du hører ikke til. Se for deg at det ikke lenger finnes et “vi” men at verden deles inn i “oss” og “dem”, og du vet godt at du ikke er en del av oss, nei, du er en av dem. For hver dag som går blir du mer og mer sett ned på, hver dag bli forskellene større. Du legger deg hver natt i usikkerhet, redd for hva morgendagen vil bringe. Så smeller det. Radikaliserte grupper går ut i gatene med ett mål, å ødelegge sånne som deg. De knuser vinduer, de brenner ned bygninger, de arresterer familien din, vennene dine, noen blir til og med drept. Plutselig drives du ut på flukt fra ditt eget land. Vekk fra alt du en gang kjente til. Det er noe farlig på ferde, og du vet at hverdagen aldri vil bli den samme.

For mange av oss her i dag virker det nok fjernt, men for jødene i Tyskland på 1930-talet var dette en realitet. Natt til 10.november i 1938 skjedde det vi kjenner som krystallnatta. Etter ordre fra Hitler gikk radikale nazista ut i gatene og knuste vinduene til jødiske forretninger, brente ned synagoger, raserte jødiske hjem. Nesten hundre ble drept, og flere tusen ble mishandler eller sendt i konsentrasjonsleire. Denne natten blir sett på som den natten hvor hatet mot jøder gikk over til systematisk forfølgelse. Men vi må ikke glemme at forsøket på å utrydde alle jøder ikke begynte da de brente den første synagogen. Det begynte ikke med en murstein mot vinduet t en jødisk familie.

Det begynte med ordet.

Det begynte da man snakket om “oss” og “dem”. Da man begynte å se på en gruppe som mindre verdt enn den andre. Ord blir til handling. Vi så det under andre verdenskrig, og vi har sett det i Norge flere ganger. Jeg vet at det ofte er vanlig å nevne terrorister sine navn, når vi snakker om rasismen i Norge, men jeg synes ikke at de fortjener å bli nevnt. Istedenfor er det tre andre navn jeg ønsker å nevne. Benjamin, Andrine, og Johanne. Tre eksempel på mennesker som vi mister da hatefulle ord ble til handling. Benjamin Hermansen, død fordi han hadde feil hudfarge, Andrine Espeland var den siste som døde på Utøya, fordi hun kjemper for et rettferdig samfunn, og Johanne Ihle-Hansen, drept fordi hun ikke var “norsk nok” for hennes egen stebror. Tre liv som så brutalt ble revet vekk på grunn av den farlige rasismen.

Det er sjokkerende, og vondt å tenke på at dette har skjedd i lille Norge. At mennesker med samme ideologien som nazistene under krigen fremdeles finnes. Og ikke bare det, men de får faktisk lov til å demonstrere og spre det hatefulle budskapet sitt i norske gater. Det gjør meg forbanna. Det gjør meg forbanna å vit at antall nynazister bare vokser og vokser.

Men, det gjør godt å vite at og motstanden øker samtidig. For hver gang vi samler oss i rosetog mot rasisme, får jeg mer tro på et varmt samfunn. Som da vi tente lys for Benjamin, la ned en rose for alle på Utøya, eller holdt hender for Johanne. For hver nazist som roper i gatene, skal vi rope høyere. Vi skal vise at et varmt og rettferdig samfunn er mulig.

For, ord blir til handling, og når vi går ut av den salen her så vil jeg at vi alle skal love hverandre «aldri mer». Men, vi skal ikke la ordene henge som et tomt løfte. For, ord blir til handling, og det skal våre bli og. For vi skal si aldri mer, og vi skal mene det. Vi skal ta vare på hverandre og ta vare på fellesskapet. Fordi vi har alt å tape om vi ikke gjør det.

Bilde av mann ved piano

Jakob Lien spelte under markeringa